Animasjonsfilmens største fortrinn er at ingenting er umulig. I utgangspunktet finnes det ingen begrensninger, farer eller reguleringer.

Det kan gi kreative, morsomme, fantastiske eventyr der fantasien får fritt utløp, men det aller viktigste i en animasjonsfilm er allikevel historien.

Den røde tråden glemt

I Piratene har Aardman etterstrebet perfekt animasjon, og de er nær ved å lykkes. Glimtet i øyet er der, den britiske snerten, de fantastiske detaljene, og det rike persongalleriet.

Men man får også en følelse av at den røde tråden har blitt litt glemt. Det virker som om pirattemaet er viktigere enn historien som skal fortelles, og klisjeer og slapstickhumor brukes for å kamuflere logiske brister i fortellingen.

Vår mann er Piratkapteinen. En sjørøver med de sju havs flotteste skjegg, og lite annet. Hans lojale, men tvilsomme, mannskap setter kapteinen høyt, og nyter livet om bord. Men så bestemmer kapteinen seg for å delta i konkurransen «Årets pirat».

Mange gullkorn

Herfra og inn er det farse som gjelder. Når det viser seg at kapteinens papegøye Polly slett ikke er noen papegøye får Charles Darwin en svært spesiell birolle. Sjørøverne må også en tur innom den pirathatende dronning Victoria.

Scenene der skipet seiler rundt på verdenskartet, og dekksgutten legger ut røde markører i kjølvannet er filmen på sitt beste. Også scenen fra piratkroen bør ses mange ganger, for her er det mange gullkorn.

Filmen er laget med miniatyrmodeller i «Wallace og Gromit»-stil, og den fysiske dybdefølelsen overgår det meste av dataanimasjon. 3D-formatet tar opplevelsen til et nytt nivå. Teknisk er det lekkert.

Sjekk forestillinger og bestill billetter på Oslokino.no

LES FLERE FILMANMELDELSER FRA SKJERIOSLO!