Spesifisér ditt søk i en av kategoriene
SIO anmeldelse
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
Add to Favorites Share Send
Musikk | 25/07/12

Nesten nådeløs fryd

  • Kjemien og dynamikken var til å ta og føle på fra scenen i Spektrum.  Foto: Terje Dokken

    Kjemien og dynamikken var til å ta og føle på fra scenen i Spektrum.

    Foto: Terje Dokken
  • Den lille mannen med den store musikken holdt publikum i ånde fra første strofe.  Foto: Terje Dokken

    Den lille mannen med den store musikken holdt publikum i ånde fra første strofe.

    Foto: Terje Dokken
  • Gjennom 25 år har Paul Simon og hans band bygget en fabelaktig samstemthet.  Foto: Terje Dokken

    Gjennom 25 år har Paul Simon og hans band bygget en fabelaktig samstemthet.

    Foto: Terje Dokken
Den som oppfant begrepet ”mann med hatt” kan umulig ha opplevd Paul Simon live.

Og det til tross for at det er en liten mann med hatt som alene slår an de første spinkle tonene til ”Kodachrome” foran et fullsatt Oslo Spektrum.

Men det med en autoritet som lyser lengre enn den sterkeste lyskaster, og slår kraftigere enn en saftig knyttneve i mellomgulvet. Og så tar det helt av.

- Potential for pleasure

Med sømløse overganger glir han inn i ”Gone at last” og ”50 ways to leave your lover” til publikums taktfaste trampeklapp – helt på de riktige stedene. Og de får svar.

- Hello my friends! It’s a pleasure to be here, roper songwriterlegenden, før han retter seg selv:

- That is, we don’t know yet, but the potential for pleasure is in the air.

Les også: Rhymin' Simon i Spektrum

Større enn antatt

Det skulle vise seg å være et hinsides godt potensial. Det skal kanskje ikke så mye til, med et overflødighetshorn av historisk, fengende musikk å øse av. Kanskje mer som soloartist enn som halvparten av duoen Simon and Garfunkel, som de fleste av oss kjenner ham fra.

Så til de grader faktisk, at undertegnede var overrasket over hvor mange sanger hun har kreditert duoen, som i virkeligheten alltid har vært Paul Simon’s ene og alene. Kanskje var det også derfor jeg syntes lydbildet virket noe hult iblant, der han sto alene med gitaren på den digre scenen.

Magiske Graceland

Imidlertid tok han igjen med renter da han tok oss med til Afrika og ”Graceland,” et album som vekket nådeløs harme og ditto begeistring for møtet mellom amerikansk folkrock og afrikansk rytme- og lydspråk.

Sammen med Ladysmith Black Mambazo, ensemblet som i 1986 gjorde albumet historisk, ledsaget han oss gjennom den deilige blandingen av musikk fra to ulike kulturers hjerter.

Suggererende

Og de slo. Hardt og i takt. Også med de tusener av hjerter som befant seg i salen. Vi danset. Vi sang. Og klappet inn tittelsporet ”Graceland,” allsangtriggeren ”You can call me Al” og til slutt ”Sound of Silence som ekstranumre. Hvorpå legenden med gitaren konkluderte: - It turned out to be a pleasure after all.

Jeg kunne ikke vært mer enig.

Skriv din egen vurdering

© Mediehuset dittOslo – skjeriOslo.dittOslo.no
Ansvarlig redaktør: Tore Bollingmo. Nettsjef: Christian Haksø.

For informasjon kontakt: skjeriOslo@dittOslo.no.
Telefon: 22 63 91 00. Gateadresse: Akersgata 28A, 0158 Oslo. Utgiver: Mediehuset dittOslo, Postboks 795 Sentrum, 0106 Oslo.
skjeriOslo har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra våre sider for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Redaktørplakaten | PFU