OSLO: Da de to 13-åringene Paul Simon og Art Garfunkel spilte til skoledans på slutten av 50-tallet, kunne ingen av dem vite hva det ville føre med seg. Med mønster etter the Everly Brothers’ tette vokalharmonier og riffbaserte gitarspill fikk de raskt et ry i nabolaget. Duodebut Deres platedebut “Hey schoolgirl” lå som nr. 49 på hitlistene, men det skulle gå noen år før den fikk en oppfølger.

Lang suksess
Mellom 1957 og 1964 skrev Simon for det meste sanger for andre, men hadde også sporadiske opptredener med barndomskameraten. Etter en universitetsutdannelse i engelsk litteratur, gikk Simon igjen i kompaniskap med Garfunkel, og spilte inn plata “Wednesday Morning, 3 A.M.” Dette er den første utgivelsen noensinne der artistene bruker sine autentiske navn. Albumet floppet, men singelen “Sound of Silence” gikk til topps på amerikanske hitlister i en remikset versjon tre år senere. Suksessen ble utgangspunktet for fire nye album mellom 1967 og 1970.

Variert tiår
Etter bruddet med Garfunkel begynte Simon å eksperimentere med verdensmusikk. Det selvtitulerte albumet fra 1972 inneholdt det første eksempelet på reggae innspilt av en hvit artist, i låta “Mother and Child Reunion.” Den lå lenge som nr. 5 på britiske og amerikanske hitlister, og albumet fikk mye positiv omtale for stor musikalsk variasjon.

Året etter fulgte han opp med det folk-inspirerte albumet “There Goes Rhymin’ Simon,” som også ble gitt ut i live-versjon året etter.  Mange av låtene herfra er i dag blant hans mest populære. Det var knyttet høye forventninger til oppfølgeren. “Still Crazy After All These Years” kom i 1975, og ble hans eneste topplassering på Billboard til dags dato. Den ble “Årets album” ved Grammyutdelingen det året, og Simon tok også prisen som årets mannlige vokalist.

Andre halvdel av 70-tallet skrev artisten musikk for film, blant annet Woody Allens “Annie Hall,” som han også hadde en rolle i. Hans popularitet dalte da discoen gjorde sitt inntog på slutten av 70-tallet, og albumet “One-Trick Pony,” soundtracket til filmen ved samme navn, floppet. Det var begynnelsen på en dødperiode, kun avbrutt av deltakelsen i “USA for Africa,” artistkollektivet som under Bob Geldof’s ledelse sang “We are the World” til inntekt for sultrammede i Afrika.

Nye rytmer
Inspirert av afrikanske rytmer, reiste Simon til Syd-Afrika, der han spilte inn en rekke låter med afrikanske artister. Det resulterte i albumet “Graceland,”som ble Årets album under Grammyutdelingen i 1987. Opplevelsen inspirerte artisten til å jobbe mer med verdensmusikk. Oppfølgeren “The rythm of the saints” ble til i samarbeid med brasilianske og afrikanske musikere, og fikk moderat suksess. I kjølvannet fulgte en konsert i Central Park, med 750 000 publikummere, som Simon selv har karakterisert som “det mest minneverdige øyeblikket i karriéren.”

Tidlig på nittitallet ble Simon and Garfunkel gjenforent for en konsert, noe som medførte flere nyutgivelser og samleplater. Samtidig jobbet han for fullt med musikalen “The Capeman,” basert på historien til en ung puertoricansk mann som begikk to drap på femtitallet. Musikalen floppet, og albumet med musikken derfra fikk dårlige kritikker.

Vond inspirasjon
Ved millenniumsskiftet fikk karriéren en oppsving med turné med Bob Dylan, og nytt album. “You’re the one” hadde rikholdige innslag av verdensmusikk, og ble nominert til Grammy for Årets album. I september deltok Simon ved støttekonserten for 11. september-ofrene, og terrorhendelsen inspirerte også hans neste album, “Surprise.” I pressen høstet albumet ros for å vise Simon’s stadige higen etter nye toner, uten å hvile på gamle laurbær.

Hviler aldri
De siste årene har Simon hatt et aktivt turnéprogram, både alene og sammen med Art Garfunkel. 24. juli er Oslo nest siste stopp på en turné som også er innom Bergen, svenske Stockholm og danske Herning.

Paul Simon spiller i Oslo Spektrum tirsdag 24. juli kl.19:30