NATIONALTHEATRET: Ekteparet Beverly (Ågot Sendstad) og Laurence Moss (Christian Skolmen) har bedt noen få naboer inn til fest. Barskapet er velfylt, vertskapet velstående og huset velholdt - i gjennomført 70-tallsstil.

Vertinnen viser seg riktignok å være et monster. En dominant skravlebøtte av en overfladisk kvinneskikkelse med høy splitt og antydningsvis lav moral. Hun skal vise seg å drive sin ektemann og sine gjester fra skanse til skanse med små og store stikkpiller gjennom kvelden.

Etter hvert som alkoholen gjør sin virkning, kommer både ekteskapelige problemer, mistro, fordommer og klassemotsetninger til syne i all sin grellhet.

Dyp overflatebehandling

Abigail er nabojenta på 15 år, som også har fest. Hun er datteren til Susan (Anne Krigsvoll). Tittelen gjenspeiler en fest vi aldri får se, bare høre fra. Et effektfullt bakteppe.

På Nationaltheatret er store deler av publikum denne gang plassert i et amfi på selveste Hovedscenen. Et overraskende grep. Våre kilder blant publikum med plasser på scenen, rapporterte om god utsikt til godt nærspill. Det kan jeg forstå, for «Abigails party» ville alt i alt fungert vesentlig bedre på det lille, intime Torshovteatret. Stykket spilles på små flater med tidvis lange kunstpauser. Selv om det glimtvis både er morsomt og elegant utført, oppleves ofte en viss stillstand. Fremdriften lider og spenningskurven mangler.

Ågot Sendstad og Christian Skolmen tar imidlertid umiddelbart grep om publikum. Sendstads Beverly er vidunderlig ubehagelig, har en svært estetisk framtoning og er til fingerspissene ufordragelig - og gir det sørgelige fasadespillet brodd. Skolmen er lettbent, parykken sitter som et skudd og han gir sin rollefigurs frustrasjoner over et merkverdig ekteskap og sine uforløste interesser god dybde.

Kommersialisering og fordumming

Mike Leighs komediedrama fra 1977 kan kalles en samfunnskritikk. Den gang til den voksende middelklassen i Storbritannia, og antagelig ikke langt fra sannheten i dag, heller. Stykket peker med en pinlig berørende finger på kommersialiseringen og fordummingen i samfunnet, der samhørighet, livsglede og kjærlighet ofte må vike for shopping, tomprat og imagebygging.

Og akkurat tom prat i full skala er det mye av i «Abigails party». Enkelte fiffige passasjer, gjenkjennelige blødmer og godt skuespill, ja. Men det blir slitsomt å følge stykket i lengden. Og da peker jeg på regien, som etter min mening spriker og skaper tvil, uten å pirre nysgjerrigheten. Det blir i perioder flatt og kjedelig.

I Arthur Nauzyciels regi blir vekslingen i lyskrysset, mellom humor og alvor, sarkasme og velmenthet, en noe utmattende øvelse. Stykket hopper litt fryktsomt og ukontrollert i vei, lik en katt i et rom fullt av gyngestoler. Det virker på meg som om selv drevne skuespillere som Mads Ousdal og Anne Krigsvoll tviler litt på prosjektet og underspiller av den grunn. En ren spekulasjon, men fristende å nevne. Også fordi det vanligvis gnistrer mer av disse skuespillerne på scenen.

Det blir spennende å se hvordan publikum vil ta i mot dette stykket over tid. Abigails party spilles fram til 15. juni.