Handlingen

Krigen raser mellom kongedømmene Egypt og Etiopia. Etter et slag er den etiopiske prinsessen Aida (Tiffany Abban) tatt til fange som slave, og er nå tjenerinnen til Amneris (Mzia Nioradze), egypterkongens datter. Aida har imidlertid klart å skjule sin virkelige identitet.

Aidas far, Amonasro (Yngve A. Søberg), konge av Etiopia, har invadert Egypt for å redde henne. Til alt overmål har Aida i hemmelighet innledet et forhold til den egyptiske hærføreren Radames (Henrik Engelsviken). Prinsesse Amneris har også et godt øye til den heroiske Radames.

Det er duket for trekantdrama, bedrag, maktspill og tragiske dilemmaer. Og en skildring av et samfunn drevet av den svarteste overtro og undertrykkelse, med et presteskap som begjærlig praktiserer både menneskeofring og dødsstraff.

Synger med hjertet

Giuseppe Verdi (1813-1901) var allerede i sin samtid en stor verdensberømthet. I 1870 fikk operahuset i Kairo endelig overtalt den italienske komponisten til å lage en opera for dem, og julaften året etter fikk «Aida» sin uroppføring – med umiddelbar suksess. Første gang «Aida» inntok operascenen i Oslo var høsten 1909. Dagens oppsetning, med premiere lørdag 21. april, er en versjon laget for Royal Opera House i London, i David McVivars regi.

Inne i det hvite huset i Bjørvika byr ensemblet på en voldsom kraft, tilstedeværelse og skjønnhet i musikken. Det synges med hjertet og skuespilles med bravur. Frykt, fortvilelse og begjær kan virkelig føles. Forestillingen er også en estetisk nytelse. Kostymene er troverdige, detaljerte og eksotisk overdådige, mens den øvrige scenografien er slående velfungerende i sin dampende sensuelle, makabert anlagte og fargerikt dramatiske drakt. Helheten skaper interesse, tidreise og masse energi.

Klokkeklart stjerneskudd

Bassbaryton Yngve A. Søberg får mest applaus og jubel etter teppefall for sin prestasjon som Amonasro. Vel fortjent. Stemmen hans nærmest dirrer langs stolradene i Operaen. Sopran Tiffany Abban gjør sin første Aida, og er antageligvis et stjerneskudd på operahimmelen. Klokkeklart og emosjonelt formidler hun Aidas fortvilte sorg og ulovlige kjærlighet og blir varmt takket av et imponert publikum for det.

Dirigent Pier Giorgio Morandi har god kontroll, og veksler dynamisk og delikat mellom fullt trøkk i slagkraftige partier med hele ensemblet, og mer fintfølende under sterke arier og sartere partier med ulike konstellasjoner av de seks hovedsangerne.

Toppløst og suggererende

Om du har billett, eller klarer å få tak i et ledig sete til ”Aida”, får du også oppleve toppløse yppersteprestinner, glinsende muskuløse herremenn, en fascinerende blodstenkt offerscene, suggererende krigerdans i kampsportånd og lik fra slagmarkens offer hengende fra taket. Det høres brutalt ut, men først og fremst er det Verdis musikk og en spennende scenografi som får alt dette til å fungere og engasjere – glitrende og massivt utført av et hardt arbeidende og stort ensemble som klarer å holde intensiteten og kvaliteten oppe hele veien.

Opera er tragediens kunstform. Det går ikke spesielt bra i Oslo heller. I den flotte sluttscenen der Ramades og Aida ender sitt liv sammen, levende begravd under Gudens tempel, synger Ramades denne treffende linjen til Aida: ”Du er skapt til å elske, men jeg dreper deg med min kjærlighet”.

Etter forestillingen hørte jeg en god oppsummering fra en kvinnelig publikummer på vei ut av salen: ”Himmel, jeg er så glad for at jeg snart skal se den igjen!”

Aida spilles også 23., 26., 28. og 30. april, 3. mai, 4., 7., 11., 13. og 16. juni - gratis innføring i verket en time før forestilling.

Les også om bassbaryton Yngve A. Søberg: Opera + toppidrett = Sant

Les også: Hjelp! Jeg skal i Operaen!?! - En operaguide for nybegynnere