LAMBERTSETER: De starter bra med fullt trøkk og energi. Her er spilleglede og tydelige karakterer hele veien, men det holder ikke når ting ikke er særlig morsomt. De som lo mest var revykolleger fra Ullernrevyen og det var nok mest fordi de har felles instruktører og har jobbet tett sammen de siste månedene og dermed har en del intern humor.

Se stor bildeserie her!

Småmorsomt

Utgangspunktet er bra og lambertseterelevene har laget en god ramme rundt revyen sin. Her er detaljene på plass med alt fra rød løper, boblende velkomstdrikk og dresskledde dørvakter med propp i øret til billett formet som kredittkort i gull og setenummerering i form av tusenlapper. Noen numre var småmorsomme, som det om kardemommebytrikken, videoen om Eks-menn, Rema tæssen og Spellemannsprisen, men latteren sitter veldig langt inne mange steder.

Les alt om skolerevyene her!

Beatboksing

Men det er selvfølgelige høydepunkter! Bandet for eksempel. De er god samkjørt og byr mer enn gjerne på seg selv. Riktignok er ikke sangprestasjonene til bandet de aller beste, men det glemmer vi gjerne når de glitrer i flere nummer. Og beatbokseren Mustafa Gomez imponerer med sin fremførelse. Avslutningen i sketsjen om «Norsk lærerne’s lann’s fårening» er uventet og veldig artig. Her lanseres også ideen om moderniseringen av Norges fire store forfattere – som rappere.

Savner samfunnskritikk

Kostymene er bra, scenedekoren fungerer og dansen er grei, men det tar liksom ikke helt av. Skuespillerne harselerer med seg selv, som ble utvist fordi de limte klistremerker på steder de ikke skulle ha gjort. De sparker til anmeldere og revypublikum som ikke følger med på teksten og gjør narr av foreldregenerasjonen som plutselig skal være «hippe» og dele alt om sine barn på sosiale medier. Likevel savner jeg litt tydeligere samfunnskritikk av det som er revyens hovedpoeng: at mange havner i luksusfellen.

Se stor bildeserie her!

Kappet rød tråd

Årets Lambertseterrevy byr på hyggelige gjensyn med flere av fjorårets skuespillere. Her er Paul Pacoma, Emilie Strand, Ulrikke Sagvik, Espen John Ombler og Magnus Waaler. Alle har forbedret seg som skuespillere siden i fjor og er virkelig til stede på scenen. Problemet er bare at materialet de skal jobbe med ikke er godt nok. Den berømte røde tråden blir kappet noen steder på veien. Det blir gjort forsøk på å sy ting sammen, men det fungerer ikke så godt dessverre. Det hadde vært bedre å droppe den røde tråden helt og heller satset på enkeltstående nummer. Og antall sketsjer burde vært redusert betraktelig. Her ble det litt for mye overflod og noen av dem kunne med fordel ha vært kuttet.

Les alt om skolerevyene her!

Gode sangere

Morsom er definitivt sketsjen om hun som måtte ringe support fordi mannen hun nettopp har kjøpt ikke virker. Magnus Waaler er et funn og drar mange av sketsjene til topps med sin tilstedeværelse og mimikk, blant annet i denne. Cathrine Jullum Kise er morsom, selv når hun ikke sier noe som helst, fordi hun er så tydelig i karakteren hun spiller. I tillegg synger hun vanvittig bra, særlig i nummeret om stilskriving. Selve sketsjen er ikke særlig morsom, men sangprestasjonen er virkelig god. Litt sure toner her og der blir det på en premiere, men her får hun virkelig vist hva hun duger til. Generelt har alle jentene gode sangstemmer og gir revyen et godt løft.

Lydproblemer

Lyden satt som en kule i første akt, men den var svært høy, så de kunne fint ha skrudd ned noen desibel. Mulig de forsøkte det i 2. akt, men da var det plutselig flere av mikrofonene som ikke virket eller skrapet. Irriterende, men skuespillerne hadde stemmer som bar langt likevel. Tydelige i rollene De har intensitet og energi på scenen og det er imponerende at i mange av fellesnumrene er hele gjengen så tydelige i rollene sine. Her er det ikke bare en som drar lasset, selv om det er en som har solosang eller hovedrolle. Et av de beste numrene er faktisk avslutningsnummeret. Her er alle virkelig til stede, sangen sitter perfekt og det er selvfølgelig «happy ending» med kjærlighet og vennskap som den virkelige luksusen.

Lambertseterrevyen har et gjennomarbeidet konsept som parodierer det nyrike Norge godt. Mange gode idéer, men tekstene kommer ikke helt frem og de spennende eller morsomme sluttpoengene uteblir. Jentene er sterke sangere. Likevel får de ikke sangnumrene til å svinge helt. Mulig det føles litt tamt på grunn av valget av musikk. Revy skal føles som en fest, derfor bør sangene også være det. Mye av komedien blir også altfor intern fordi de spiller på mange referanser fra Ullernrevyen.

Skuespillerne serverer et bredt spekter av rollekarakterer som de spiller svært tydelig. Sammen med god energi er det spennende. Likevel mangler det litt tempo i forestillingen. De bør plukke opp replikkene til hverandre raskere. Magnus Waaler og Jesper Breen Frilseth utmerker seg. Magnus med sin komiske mimikk og kroppsbruk, som for eksempel når han som “Ivar Awsome” danser. Jesper har i tillegg til enorm energi, evnen til å improvisere så det virker planlagt - det er en kunst å få til.

Julie Jahreie Tresselt har en fin utstråling og er et godt valg som gjennomgangsfiguren som linker historien sammen. Men disse scenene fremstår som innholdsløse. Hva er det de vil si (?) foruten å vise at hun er oppslukt av alle pengene hun har vunnet i lotto, for det skjønner vi etter første sketsj. Til slutt mister hun alt og skjønner at kjærlighet er det viktigste. Ikke særlig originalt...

Likevel, med et muntert åpnings- og avslutningsnummer og festlige karakterer sitter man igjen med et inntrykk av en fargerik revy.