Spesifisér ditt søk i en av kategoriene
Add to Favorites Share Send
Scene | 04/01/12

Revyekspertens mening

  • EKSPERTEN: Skuespiller, dramalærer og skolerevyinstruktør Magnus Kjørrefjord skal si sin ærlige mening som vår ekspertkommentator på skoleerevyene denne vinteren. Foto: Fredrik Eckhoff

    EKSPERTEN: Skuespiller, dramalærer og skolerevyinstruktør Magnus Kjørrefjord skal si sin ærlige mening som vår ekspertkommentator på skoleerevyene denne vinteren.

Teaterekspert Magnus Kjørrefjord er skjeriOslos ekspertkommentator, og supplerer skjeriOslos anmelderteam med faglige betraktninger om skolerevyene 2012.

Magnus Kjørrefjord har bakgrunn som revyskuespiller på Stabekkrevyen, han er utdannet teaterpedagog og skuespiller, og skriver manus for teater, film og tv. I år er han også instruktør for Eikelirevyen i Bærum.

Møt Magnus Kjørrefjord her!

Her leser du hans dom over årets skolerevyer. Obs! Saken oppdateres.

SE FULLSTENDIG OVERSIKT OVER SKOLEREVYENE HER


KG-teateret 2012: «Robin Hood»


KG-teateret forteller historien om «Robin Hood» på den tradisjonelle måten og med stort sett gammeldags kostymer, men instruktørene har lagt inn mye moderne musikk og referanser som gjør at denne forestillingen blir underholdende og fungerer.

Det er litt stilforvirring i denne forestillingen. Stykket begynner med et mørkt, gotisk preg, som uteblir fra resten av forestillingen. Starten virker inspirert av filmversjonen av «Robin Hood» med Russel Crowe som kom ut for et par år siden. Det er tiggere i gangene, og pompøs filmmusikk spilles i starten. Deretter synger alle de fattige i stykket sangen «Se ned» fra Les Miserables, som også passer godt i en dyster «Robin Hood»-versjon, da sangen handler om fattigfolkets fortvilelse.

Les Miserables’ lille Gavroche spilles her av en liten Robin Hood som synger samme sang. På denne måten etableres vår helt på en flott måte. Overgangen mellom den lille Robin Hood til den litt større Robin Hood gjøres også fint da de overlapper i monologen. Men å bruke Shakespeares «Å være eller ikke være»-monolog er å gape litt høyt.

Skuespillerne måtte nok hatt en del mer erfaring for å få en slik monolog til å fungere ordentlig. Akkurat da jeg føler at spillet i forestillingen begynner å bli melodramatisk og lite troverdig, bryter de (heldigvis) ut i sang på riktig musikalvis med presentasjonen av «Prins Johan and The Drama Queens». Herfra fortsetter forestillingen stort sett i en lett og munter stil.

For det er nettopp musikalscenene og når de bruker humor at forestillingen fungerer best. Musikalnumrene er godt regissert med dans, scenekamp og spennende situasjoner som utspilles på scenen. I de dramatiske situasjonene derimot mister skuespillerne den lekne spillestilen de ellers har, noe som kanskje er grunnet det gammeldags språket. Det hele blir litt teknisk. Og selv om alle vet at Robin og Marion forelsker seg, så burde dette øyeblikket vært etablert bedre, for det så jeg ikke.

Christian Volden og Thomas Gulseth utmerker seg i rollene som henholdsvis Prins Johan og Gisbourne. Selv om disse er stereotypiske rollekarakterer som er lette å definere, så mestrer Christian og Thomas det viktigste, nemlig å spille dem troverdig.

Talefeilen til Prins Johan er dessuten svært godt gjennomført. Sivert Berge og Marianne Tyvand imponerer med sine flotte sangstemmer. Bemerkelsesverdig er også Halvor Thornes og Adrian Løken som de komiske soldatene. Litt lang og litt «teknisk» forestilling til tross, så er det absolutt severdig med en moderne vri på en tradisjonell fortalt klassiker.

Les hva skjeriOslos anmelder mener om KG-teateret her.




Elvebakkenrevyen 2012: «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu»:

Ettersom temaet i årets “Elvebakkenrevy” er at nordmenn klager på alt her til lands, så passer det påfallende godt at melodien i åpningsnummeret er “What Is This Feeling” fra musikalen «Wicked», der de i originalen synger om nettopp «loathing» (forakt).

Likevel er tematikken stort sett kun merkbar i starten og slutten av revyen. Men åpningsnummeret er flott og muntert med enkel koreografi som fenger da det fremføres av et stort ensemble som danser helt synkront.

Det samme gjelder avslutningsnummeret som imponerer da de blander inn hardingfele i melodien til Coldplays “Every teardrop is a waterfall” i et heilnorsk nummer av dans og folkedrakter, der de konkluderer med at vi egentlig har det svært godt i Norge… Det hadde vært moro med noe mer overraskende.

Det er erfarne instruktører bak denne revyen, som vet hva de driver med. Musikalsk og koreografisk har shownumrene en utvikling ettersom det skjer noe uventet underveis, som i «Trege» og «ABC». Enkelte av aktørene har store mengder tekst som er krevende å fremføre med riktig energi, tempo og artikulasjon, samtidig som selve innholdet i teksten må formidles.

Instruktørene må ha terpet mye på dette med dem, for dette sitter. Et eksempel er «Saken» nummeret, som i tillegg har et morsomt sluttpoeng, noe ikke alle sketsjene har dessverre… Sketsjene har alle gode øyeblikk, men de blir litt lange iblant. Hvis det ikke er en utvikling i historien er det bedre å korte ned sketsjen, for publikum har skjønt poenget for lenge siden. Hadde man gapskrattet gjennom hele sketsjene kunne de tålt lengden…

Skuespillerne er dyktige, særlig guttene. Mest imponerende er når Simen Meyer beatbokser seg gjennom «Hjemme alene» sketsjen – wow! Kristine Stiberg er dessuten en reser på dialekter og en kameleon når det gjelder rollekarakterer. Det flotte auditoriet danner det beste utgangspunktet, og med dyktige aktører og instruktører som har en stram regi virker denne revyen helproff!

Les skjeriOslos anmeldelse av Elvebakkenrevyen her!




Nydalenrevyen 2012: «Null treff»:

Det er sjarmerende å se når noe nytt fødes. Det er en blanding av entusiasme og nervøsitet til stede mens Nydalen famler seg frem i deres første revy, og resultatet kan de absolutt være stolte av.

Ettersom mange av skolerevyene i Oslo de senere årene har blitt mer og mer spektakulære og fått særdeles profesjonelt uttrykk, så ser man at Nydalen havner litt i noen av klisjeene som mange revyer ofte var preget av før, der man blant annet har den obligatoriske «Bertesketsjen». De har gode ideer her og der, men enkelte av sketsjene mangler de komiske høydepunktene.

Revyen hadde nok vært tjent med å kutte ut et par av numrene som manglet poenger, som for eksempel «Mente Du?», og heller kjørt en strammere regi. Andre sketsjer derimot kjører overraskende originale påfunn, som for eksempel «Hvilken Krise?» der skuespilleren ikke skjønner problemet med smørkrisen og i stedet bader i smør og bruker det som solkrem. Publikum ler og sjokkeres om hverandre av synet av skuespilleren som tør å miste alle hemninger, noe man nettopp må gjøre som revyskuespiller.

Skuespillerne har et engasjement og viser stor spilleglede. Jeg savnet allikevel litt mer energi fra skuespillerne, og generelt sett burde tempoet gjennom hele forestillingen vært høyere.

Det er forståelig at Nydalen fokuserer på at dette er første gang de setter opp en revy igjennom forestillingen og at de er stolte av dette, noe de bør være. Til neste år bør de likevel ta for seg et klarere konsept som det er lettere å bygge revyen rundt, og dermed få inn mer variasjon. Allikevel bør Nydalen gratuleres for vel gjennomført!

Les skjeriOslos anmeldelse av Nydalenrevyen her!


_______________________________________________________________________________________________________________________________


Fossrevyen 2012: «Med forbehold om endringer»

Fossrevyen starter spennende og overraskende med en dukketeater-intro. Synd at man ikke skjønner konseptet deres før helt på slutten da de oppsummerer hva som har skjedd i en ny dukketeatersketsj.

Det er høyt tempo gjennom hele forestillingen og skuespillerne bobler av energi. Det er veldig gode skuespillerprestasjoner som blir levert fra alle aktørene. De imponerer alle med god timing. Skuespillerne virker svært scenevante med sin lette og lekne spillestil. Spesielt god er allikevel Bror Vegge Kolsrud, blant annet i sketsjen «Duket» der han briljerer som den irriterende bryllupsgjesten som avbryter taleren konstant.

Personlig synes jeg at ideene til flere av sketsjene er bedre enn enkelte av numrene. Det mangler litt sluttpoenger her og der. Men når fremførelsen av sketsjene er som de er, er det umulig å ikke la seg rive med, for dette har et proft preg over seg.

Og selv om ikke jeg gapskratter, så er det mange andre som gjør det. Et par numre reagerer jeg litt på. I sketsjen «Humor som endrer samfunnet» får man følelsen av at de hyller og gratulerer seg selv med en strålende forestilling selv om vi kun har sett halvparten av akt 1. Og i «Kvinne mot kunstig forandring» ler vi først av kritikken mot retusjering av bilder av skjønnhetsidealer i magasiner, frem til de viser bildene av sultrammede i Afrika og påstår at slankehysteriet har gått for langt, da er det DE som har gått for langt…

Noe de nok merket på responsen fra salen. Likevel er det svært lite å trekke ned for i denne revyen. Fossrevyen serverer originale sketsjer som fenger med fargerike skuespillerprestasjoner sammen med herlige sangnumre og kul musikk.

Les skjeriOslos anmeldelse av Fossrevyen 2012 her




Manglerudrevyen 2012: «Multiple choice»


Man merker at man lever i en moderne tidsalder når man som tilskuer kan bestemme hvordan en forestilling skal bli. Manglerud har skapt noe nytt i revysammenheng! Det er imponerende i seg selv og gir et godt førsteinntrykk.

Revyen beholder følelsen av at ikke alt er helt planlagt gjennom hele forestillingen. Og nettopp fordi aktørene ikke kan være helt sikre på hva som skal skje til enhver tid, er de derfor stort sett kledd i grunnkostymer - mye svart og hvitt. Dette gir revyen et preg av å heller være såkalt impro-teater, noe som passer til konseptet. Selv om dette gjør revyen litt steril og fargeløs, så er det fiffig og nyskapende. Og når improvisasjonsdelen faktisk fungerer, som i “Den kjekke mannen”, er det overraskende bra da dette er en kunst å få til.

Det er mye direkte kommunikasjon med publikum. Det kan lett bli kleint, men enten har instruktørene eller skuespilleren mye erfaring med stand-up, for det føles naturlig fra første stund.

Stand-up følelsen tar også skuespillerne med seg i spillestilen, for jeg sitter igjen med et inntrykk av at skuespillerne ikke spiller stereotypiske rollekarakterer som i de fleste revyer, dette er historiefortelling. De kommenterer situasjoner.

Deres lekne og lette framførelse mangler dessverre noen gode sluttpoeng til tider og jeg lurer enkelte ganger på hva poenget med sketsjen var. Andre numre imponere, enten for god humor - “Et improvisert nummer”, “En revy i en revy” og “Et frieri til anmelderen” - eller for nytenking, ved å ha en spøkelseshistorie i en revy!

Manglerud har gjort et vågalt valg med denne revyen. Det kunne lett ha blitt fiasko, men ved hjelp av gode instruktører, skuespillere og manusforfattere fungerer dette svært bra.

Les skjeriOslos anmeldelse av Manglerudrevyen 2012 her



Lambertseterrevyen 2012: «Luksusfellen»

Lambertseterrevyen har et gjennomarbeidet konsept som parodierer det nyrike Norge godt. Mange gode idéer, men tekstene kommer ikke helt frem og de spennende eller morsomme sluttpoengene uteblir. Jentene er sterke sangere. Likevel får de ikke sangnumrene til å svinge helt. Mulig det føles litt tamt på grunn av valget av musikk. Revy skal føles som en fest, derfor bør sangene også være det. Mye av komedien blir også altfor intern fordi de spiller på mange referanser fra Ullernrevyen.

Skuespillerne serverer et bredt spekter av rollekarakterer som de spiller svært tydelig. Sammen med god energi er det spennende. Likevel mangler det litt tempo i forestillingen. De bør plukke opp replikkene til hverandre raskere. Magnus Waaler og Jesper Breen Frilseth utmerker seg. Magnus med sin komiske mimikk og kroppsbruk, som for eksempel når han som “Ivar Awsome” danser. Jesper har i tillegg til enorm energi, evnen til å improvisere så det virker planlagt - det er en kunst å få til.

Julie Jahreie Tresselt har en fin utstråling og er et godt valg som gjennomgangsfiguren som linker historien sammen. Men disse scenene fremstår som innholdsløse. Hva er det de vil si (?) foruten å vise at hun er oppslukt av alle pengene hun har vunnet i lotto, for det skjønner vi etter første sketsj. Til slutt mister hun alt og skjønner at kjærlighet er det viktigste. Ikke særlig originalt...

Likevel, med et muntert åpnings- og avslutningsnummer og festlige karakterer sitter man igjen med et inntrykk av en fargerik revy.

Les hva skjeriOslo.nos anmelder mener om Lambertseterrevyen




Ullernrevyen 2012: «Cruise»

Det er mektig å komme inn på Christiania Teater for å se Ullernrevyen. Med et ordentlig teater som utgangspunkt ligger forholdene til rette for å skape en særdeles god revy. Men elevene fikk kun låne teaterscenen. All teknikk og kostymer måtte de skaffe på egenhånd. Likevel har de klart å lage en fantastisk lyssetting i alle numrene, og lyden sitter også bra. Dette kombinert med et imponerende godt utvalg av flotte kostymer gjør at numrene er visuelt utrolig vakre å se på.

Innpakningen er fargerik og fin, men innholdet er dessverre ikke like godt. Problemet er hovedsakelig tekstene. Det er mange gode ideer, men sketsjene ender ofte uten noe ordentlig poeng, eller såkalte billigere poenger som spiller på sex. Andre ganger tværes sketsjene ut. Teletubbies sketsjen burde for eksempel sluttet da poenget kom fram at menneskene inni figurene tjente samfunnsstraff. Da hadde det blitt morsomt.

Selv om revyskuespill er forhøyet virkelighet, så må intensjonene allikevel være sanne. Enkelte ganger opplevde jeg at det var litt demonstrert spillestil med tilløp til mimetaeter. Jeg ønsket også mer energi og tempo i forestillingen. Skuespillerne burde være som hester på en veddeløpsbane. Jon Trygve Hegnar må trekkes frem som et komisk talent. Han holder pausene akkurat passe lenge og fyller de med noe. I tillegg har han en god mimikk som ikke er påtatt.

Danse- og sangnumrene løfter hele revyen i begge aktene. De er alle skikkelige show-numre som gnistrer med en god og stram regi/koreografi, som i for eksempel «Farlig farvann». I flere numre forteller de også en historie gjennom sangen, og det gjøres på en like proff måte som i de store musikalene på institusjonsteatrene. Man blir revet med og imponert. Sangerne får også vist sin stemmeprakt i samtlige numre, spesielt i deres omskrevne versjon av «Mama who bore me» fra musikalen «Spring Awakening». Neonlys-danseshowet må også nevnes. Det er spektakulært, effektfullt og imponerende!

Cruise båtturen med besøk av land på alle verdens kontinenter danner en fin ramme rundt revyen. Men hvis de to følgesvennene våre som guider oss på veien til skattekisten også hadde hatt mer komiske poenger i småsketsjene, så hadde det vært mer interessant å følge med på. Til sammenligning er vaktmesteren Harald en morsom og spennende gjennomgangsfigur å følge med på fordi man aldri vet hva han kommer til å si eller gjøre. Men totalt sett synes jeg dette ensemblet klarer å dra denne skuta i land sammen, i hvert fall visuelt sett.

Les skjeriOslos anmeldelse av Ullernrevyen 2012: «Cruise»




Persbråtenrevyen 2012: «Tittel»

Persbråtenrevyen har en fin scene, imponerende lyssetting og godt band. Det starter også spennende med et «slick» åpningsnummer. Kostymer i svart lakk og lær og opprevne t-skjorter gir følelsen av at man skal se på en amerikansk musikkvideo. Til musikk fra alltid like aktuelle Michael Jackson blir det nærmest bekreftet, og det er kult.

De to musikalvandte instruktørene har lagt inn mye musikk i forestillingen. Det er et bredt utvalg av sanger som det er skrevet nye tekster til. Ikke en lett jobb, men de musikalutdannede instruktørene har klart dette flott. «Allsang på grensen...til hva?» er for eksempel et fornøyelig nummer.

Dessverre er ikke aktørene på scenen så sterke sangmessig, så sangnumrene kommer ikke helt til sin rett. Mulig dette har noe med at stemmen til enkelte av aktørene er preget av en mulig premierefest dagen før...? Bjørn Daldorff Porsum har, etter min oppfatning, best sangstemme. Det hadde vært fint å høre ham ha en mer fremtredende vokal i flere sangnumre. Allikevel, sammen som gruppe, så fungerer ensemblet godt som kor i fellessangnumrene.

Det er litt vanskelig å forstå hva denne revyen har tenkt som ramme. Navnet på revyen – «Tittel» – foreslår at dette skal være åpent. Det virker som om konseptet er at de leter etter et konsept gjennom sketsjene. Morsom idé forsåvidt, men det gjør at revyen blir litt anonym. Det samme gjelder skuespillerne. Det er mange interessante idéer til sketsjene (som for eksempel «Nord-Koreansk revyoppskrift» og «V75 sædcellekappløpet») men det er akkurat som om tekstene ikke kommer helt fram, og det er til tider vanskelig å skille skuespillerne fra hverandre.

Marcus Aarnseth må jeg si har en imponerende energi og han gir alt han har for å underholde på scenen. Ellers er Jonas Olsen god i «Min kamp - bind 1», der han fortviler over jobben som assisterende butikksjef på Rimi, Makrellbekken. Kul tekst! Det samme gjelder for «Morra di!»-sketsjen. Ellers er alle film-snuttene svært gode. «I-landsproblemet»-filmen er ekstra morsom, der den viser de såkalte problemene til ungdom i velstands Norge. Aner vi selvironi for spesielt Persbråten elever?!

Les skjeriOslos anmeldelse av Persbråtenrevyen 2012 «Tittel» her




OHG-revyen 2012: «1001 valg»

Førsteinntrykket mitt av Handelsgymrevyen var at alt virket veldig profesjonelt. Og stort! Til og med programmet er stort – A4 størrelse! De har en enorm flott scene og amfi, det er høyt under taket og spennende lyssetting.

Åpningsnummeret med sang fra Løvenes Konge er knall. Skuespillerne kommer inn iført svarte kapper, det er blått lys og man blir spent på hva som skjer videre. Generelt sett synger alle skuespillerne også meget godt, men ekkoet i høytalerne bidrar nok litt ekstra til å gi dette inntrykket. Småjuks ville nok enkelte si, men det funker så hvorfor ikke?!

Revyen har flere gode ideer og tanker, men mitt generelle inntrykk er at det ikke gjennomføres ordentlig. Mye blir for teknisk. Jeg opplever ikke at skuespillerne «lever» på scenen. De virker ofte stive. Hvor er den frie spillegleden? Kanskje det har noe med at dette er forestilling nummer to, som er kjent for å være den vanskeligste å spille.

Selv om sceneskiftene går fort, så er det generelt litt for tregt tempo og jeg savner enda mer energi fra skuespillerne. «Dress to Depress»-sketsjene som går igjen fire ganger i revyen er ment som en «gimmick». Hadde de hatt et sluttpoeng så kunne det blitt morsomt... Flere av sketsjene har situasjoner der noen av rollekarakterene er svært nedlatende mot andre.

Komedien blir borte når man ender med å synes synd på personen som blir undertrykket. Mye skriking og kjefting faller i samme kategori. Allikevel er det spennende å se skuespillerne spille et bredt spekter av rollekarakterer. Det er også mye direkte kontakt med publikum og skuespillerne er ikke redde for å flørte med salen.

På denne måten etablerer de en stand-up stemning, som er annerledes fra andre revyer og de takler improvisasjon godt! Vetle Slagsvold Støre utmerker seg blant skuespillerne med sitt gummiansikt og Mr. Bean-aktige spillestil – morsomt! Ellers fremstår numre som «Helt Vilt», «Ryanair», «Environment for Dialogue» og filmene der guttene tar valg for jentene.

Les skjeriOslos anmeldelse av OHG-revyen «1001 valg» her



Nissenrevyen 2012: «Tabloitiden – en steroid tabloid»

Nissenrevyen tar opp gode temaer som alle kan kjenne seg igjen i og klarer å bake alt inn i konseptet, samtidig som det blir presentert på en intelligent og humoristisk måte uten at det går over i klisjé eller blir kleint. Det er imponerende å lage en hysterisk morsom sketsj om den grusomme voldtektsbølgen i Oslo i «Voldtatt på fersken» – cred!

Alle skuespillerne har enorm energi og tilstedeværelse, men noen skuespillere bare «har det»: Oda Djuplasti har et komisk talent og en timing som gjør at alt som kommer ut av munnen hennes blir morsomt. Andre må jobbe mer for det, men lykkes like bra, som Fabian Christensen.

Noen jobber nesten litt for hardt. Emil Gystaol er absolutt et skuespillertalent, men han har noen ganger så mye overdrevet mimikk at man til slutt ikke vet helt hva han mener.

I «vanlig» teater heter det at man ikke skal demonstrere for da blir det ikke troverdig og publikum slutter å bry seg. Revy er en annen sjanger der man skal spille virkelighetens intensjoner, taktikker og følelser ti ganger større. Allikevel må det være en sannhet i det, ellers bryr vi oss ikke og det blir heller ikke alltid morsomt. Denne balansegangen klarer Oda og Fabian. Helge Hagen Stokke må forresten også nevnes som et komisk talent på samme nivå.

Instruktørene har kjørt en god og stram regi og tenkt nøye igjennom oppbyggingen av revyen. De beste numrene er i begynnelsen og mot slutten av hver akt. Det er noen små svakheter, men de er strategisk nok plassert i midten av aktene slik at man glemmer det når man tenker på helhetsinntrykket, for det er bra!

«Politiet treigere enn noensinne» er et eksempel på en sketsj som ikke bare er morsom, men også intelligent lagt opp. Den går over tre deler og har nesten en Aristotelisk dramaturgi (i den grad det er mulig for en revysketsj) som bygger seg opp mot et klimaks og vendepunkt med en morsom avslutning.

Forresten, hvorfor i all verden står sangeren – Pernille Øiestad – i halvmørket under hele forestillingen? En revy med så mye fantastisk lyssetting burde klare å sette en spot på henne når hun sang. Uansett, dette er show på profesjonelt nivå, en fryd for både øyet og lattermusklene!

Les skjeriOslos anmeldelse av Nissenrevyen «Tabloitiden – en stereoid tabloid» her



Bergrevyen 2012: «Apokalypse»


Bergrevyen Apokalypse svinger like raskt som undergangen de har som tema. Begge aktene begynner lunkent, men så tar det seg veldig opp. I akt 1 begynner det først å ta ordentlig av med sangnummeret «Gjøre før jeg dør» der Marte Granviken Midtgaard show’er og sjarmerer publikum med sine artige uttrykk.

Det er vel så viktig å være skuespiller i et sangnummer som i en sketsj, noe Marte viser. Apropos, i åpnings- og avslutningsnummeret savner jeg veldig at skuespillerne smiler! De må vise at de gleder seg over å være der på scenen og ønske oss velkommen inn. Men de var kanskje for fokuserte på å huske dansetrinnene..?

Ellers står det ikke på energi i denne revyen. Det er spilleglede og kjappe skift – bra! De tre gutta utmerker seg. Jacob Santiago Salvesen som Hasse Hope i «Dagens Land» gjør en glimrende parodi på «Dagens Mann», selv om jeg savnet ørlite grann mer energi.

Lauritz Lont i «Ultimate urban survival» gjør en imponerende parodijobb, ikke minst for en overbevisende britisk dialekt i tillegg til god komisk timing. Eivind Resaland virker scenevant da han er avslappet og leken på scenen, for eksempel som engelen Gabriel eller i «iDied» sketsjen, som for øvrig først tar seg opp da nettopp han kommer ut av boksen.

Et av de viktigste bud for at en sketsj skal bli morsom er at man ikke ender med å synes synd på en av rollekarakterene, da dør humoren. Det gjør man i flere sketsjer, bl.a. «Introduksjon av drittsekken» og «t-banen»…

Ellers er «Ærlige Airlines» godt regissert, skrevet og spilt. Aktørene i «Karius & Baktus» sketsjene fanger faktene og ikke minst stemmene perfekt til de to Ivo Caprino karakterene.

Særlig Frida Axelsen er som å høre originalen der hun snakker stakkato, artikulert og uttaler alle r’ene! Akt 2 er dessverre en del dårligere enn akt 1, da det fort blir gjentagende med mindre gode poenger sammenlignet med første akt.

Det tar seg ikke ordentlig opp før «Grensekontroll» sketsjen, som for øvrig både er morsomt spilt og intelligent skrevet med utallige filmsitater. Allikevel har nok aldri en verdensundergang vært så severdig.

Les skjeriOslos anmeldelse av Bergrevyen «Apokalypse» her




Nordstrandrevyen: «Ikke Stopp Pressen»

Nordstrandrevyen i år er noen rykk opp fra tidligere år! Man merker at disse elevene vil noe med denne revyen. De har et tydelig konsept og en rød tråd som de følger gjennom hele revyen. En revy med så mye helhet er beundringsverdig.

Så og si alle numrene deres hadde en referanse til saker som har vært i nyhetsbildet den seneste tiden og de baker dette inn i konseptet rundt nyhetsredaksjonen deres og avisen "Din Verden". Og det er nettopp det en revy skal gjøre – kommentere dagsaktuelle hendelser på en komisk måte.

Dessverre skorter det litt på selve det humoristiske. I en revy med så mange gode temaer undres jeg over hvorfor jeg ikke ler mer. Skuespillerne gjør sitt ytterste, men det blir nok litt for teknisk mange ganger. Jeg hadde ønsket å se dem leke seg mer på scenen. Muligens har premierenervene tatt overhånd, men det har også med timing å gjøre. I en revy kan man ikke tillate seg for mange "kunstpauser". Det er ikke Ibsen eller Tsjekhov. Det må gå fort. Tempoet avgjøres ikke av om de klarer å snakke fort nok, for det gjør de. Det er heller pausene mellom replikkvekslingene som må strammes inn, og skuespillerne må være i gang med scenen i det samme lyset kommer på. Noen ganger drar de sluttpoengene litt for langt ut. Det må være kort og konsist.

Noen øyeblikk utpeker seg;

• Svend Andreas Aspaas sin entré i "EU-monopol" sketsjen er suveren og overraskende, og likeså med sluttpoenget hans i "Mr. Fløte" sketsjen – en parodi på Mr. Melk.

• Maja Pettersen Bergsli som Dagrun i “Åndenes makt” sketsjen, der hun er leken, fri og sjarmerer publikum inn i sin spirituelle og svevende rollekarakter. Det toppes med et godt og overraskende sluttpoeng.

• Oda Victoria Fallentin Sundal brilijerer med sine komiske grimaser i “Spis deg...” sketsjen og underspilte komiske timing i “OL 2022” sketsjen – jeg lo godt!

Denne revyen har et gjennomført konsept med en helhet jeg ikke har sett i skolerevy før. Allikevel er det noe "je ne sais quoi" som mangler...

Les skjeriOslos anmeldelse av Nordstrandrsrevyen «Ikke Stopp Pressen» her




Fagerborgrevyen: «For enhver pris»

Fagerborgrevyen 2012 er en fest! Her er det ENERGI i bøttevis. Deilig å se på. Og spillegleden står det heller ikke på. Disse skuespillerne og danserne VIL underholde! Instruktørene har tydelig terpet på timing og tempo slik at publikum ikke får tid til å slappe av. Sceneskiftene er effektive og kostymeskiftene går så fort at jeg nesten ikke skjønner hvordan disse skuespillerne klarer å skifte fra et nummer til det neste uten å komme heseblesende inn på scenen med kostymene halvferdig på.

Det skorter litt på sluttpoengene i en del av sketsjene og det er ikke alltid man ler like mye. Men det er allikevel oppslukende å se på når skuespillerne leverer et bredt spekter av tydelige rollekarakterer. Alle skuespillerne gjør en kjempejobb, men det er spesielt morsomt å se Trygve Joachim Rossebø Rønneberg som er et komisk talent av de sjeldne, med timing og uttrykk både i kropp og ansikt.

Aksel Torvik Knutsen er spesielt morsom i rollekarakteren Jarle i «Avhøret», der han får vist en helt annen side av seg selv, til forskjell fra de andre mer kjekkas-rollene hans. Han har forandret kroppsspråket og dialekten til en brautende fyr som er tvers igjennom harry med rumpetaske på magen og en Nokia telefon fra slutten av 1990-tallet – morsom! Linnea Cecilia Gule briljerer spesielt som overkontrollerende mor i «Plan for dagen»-sketsjen. Hun har også en fantastisk sangstemme.

Funky musikk/musikal numre – særlig «Årets Musikal» – holder tempoet og stemningen oppe hele tiden.

Les skjeriOslos anmeldelse av Fagerborgrevyen «For enhver pris» her




OBS-revyen: «Hvorfor heter ingen hunder mamma?»

Inntrykket jeg sitter igjen med etter Oslo By Steinerskole revyen er; Original! Revyen spiller på fordommene mange har mot Steinerskoleelever og lager en selvironisk såkalt «artsy-fartsy»-revy. Det er helsprøtt og deilig!

Det er nesten så man lurer på hvilken tilstand de har vært i når de har skrevet numrene.

Emil Wiker får de sykeste utfordringene – noe det ser ut som han liker – da han enten danser rundt i blå kondomdress, er iført brudekjole og svaier til en melankolsk voiceover, eller kommer hoppende ut av en bløtkake som stripperen i en bursdag.

Han er ikke redd for å drite seg ut, og dermed fungerer det. Han tar den helt ut og folk ler.

Enkelte ganger får man nesten følelsen av revyen flyter over i performance sjangeren eller devised. Men nettopp fordi konseptet er som det er så passer det. Det er også en del absurde elemeneter som også passer til konseptet, som for eksempel i sketsjen der to stykker blir intervjuet mens den ene sitter på en hoppball for barn og den andre på en dukkekrakk.

Dette føles som en tvers igjennom elevsnekra revy, og blandt mange skolers etterhvert proffe, polerte revyer er det forfriskende. Det føles ekte. Det er en enkel scenografi fri for glitter og stas og dermed står skuespillet i fokus.

Vanja Marie er spesielt god med sin komiske timing, energi og uttrykksfulle kroppspråk og blikk. Vanjas karikerte spillestil blir en morsom kontrast til Ebba Tangens realistiske spillestil. Bandet står brettet utover hele bakveggen på scenen, men de fungerer på en måte som en del av ensemblet der de enten svaier i bakgrunnen til en av skuespillernes «kamp-monologer» eller rocker sammen med skuespillerne til «Disco inferno» nummeret. Man får lyst til å reise seg opp og danse med.

En hippiepreget og rocka revy!

Les skjeriOslos anmeldelse av OBS-revyen «Hvorfor heter ingen hunder mamma?» her




Steinerrevyen: «Eurytmics»

Revy dreier seg om å ta den helt ut. Ikke være for selvhøytidelig, men leke på scenen. Tanken rundt sketsjene i Steinerrevyen er morsomme, men de ender uten noe særlig poeng. Sketsjene må ha et mål: «Hvor vil vi?» «Hva vil vi si med dette?».

Steinerskolene er kjent for en mer dramapedagogisk undervisning enn de fleste andre skoler. Jeg forventet derfor å se at skuespillerne virkelig tok scenen, men isteden er de ofte låst fast i posisjoner. Dette er synd da selve scenerommet er flott og perfekt for revy. Instruktørene burde ha tatt mer grep og funnet det unike ved hver skuespiller og fått dem til å gi dette på scenen. Da kunne vi sett karakterer skuespillerne kanskje ikke visste at bodde i dem. Da hadde det blitt morsommere. Greta Honeyman-Novotny gjør dette best av skuespillerne da hun spiller kong Harald. Det er en tydelig karakter som det er morsomt å følge med på. Hadde sketsjen hatt et solid sluttpoeng, hadde den vært topp.

Høyere tempo hadde også hjulpet revyen. Det er for mange pauser – stille øyeblikk på scenen der det ikke skjer noenting. Dette enten fordi man venter på at en skuespiller skal komme ut på scenen (med hjelp fra kostymegruppa, kan man skifte fra ett antrekk til et helt annet på fem sekunder!), eller fordi dialogen i sketsjene går for sakte. Komisk timing i revysammenheng er viktig. Man kan tillate seg «pustepauser» i en dialog/monolog i en revy hvis den fylles med noe, for eksempel et blikk eller at skuespilleren tenker – i karakter – på noe.

Madeleine Keenan Steffens klarte dette i «vindusvisker-monologen» i andre akt. Hun snakker direkte til publikum og ansiktsuttrykket viser at hun venter på at en i salen skal si hvem det var som sprutet vindusspylervæske på henne. Vi ler. Men instruktørene kunne godt gitt henne mer å gjøre, i tillegg til et sterkere sluttpoeng.

Kaja Meløy Hoff og Rein Kjelkenes har fin energi på scenen og er skuespillere vi legger merke til. Rein er den som tar scenen best og bruker rommet. Et gryende skuespillertalent som spiller tydelige rollekarakterer på en underspilt, lett og leken måte. Han synger for øvrig også godt. Det er også fint å høre Madeleine synge «Si Meg» (en versjon av Gabrielles landeplage «Ring meg»), men dette er et nummer der instruktørene burde skapt mer liv på scenen. Sangen er fengende, men det skjer ingenting på scenen og dermed blir ikke publikum engasjert. Slike ting er det instruktørens oppgave å se – og forandre på.

Les skjeriOslos anmeldelse av Steinerrevyen her: «Utydelig dommedagsprofeti»

Kommenter denne artikkelen

© Mediehuset dittOslo – skjeriOslo.dittOslo.no
Ansvarlig redaktør: Tore Bollingmo. Nettsjef: Christian Haksø.

For informasjon kontakt: skjeriOslo@dittOslo.no.
Telefon: 22 63 91 00. Gateadresse: Akersgata 28A, 0158 Oslo. Utgiver: Mediehuset dittOslo, Postboks 795 Sentrum, 0106 Oslo.
skjeriOslo har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra våre sider for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Redaktørplakaten | PFU