HARTVIG NISSEN SKOLE: Elevene ved Hartvig Nissen vgs. er godt vant. I fjor ble de kåret til beste skolerevy. Forventningene var derfor skyhøye foran årets forestilling: «Tabloitiden – En steroid tabloid». Tittelen spiller på medienes hang til å gjøre små nyheter store, ofte på helt feil premisser. En relativt vellykket mediekritikk mange redaktører ikke bare bør fnyse av, i hvert fall.

Befriende morsomt
Men mest imponerende er det at Nissen-elevene leverer så til de grader. Revyen er knallgod, aktuell og ikke minst veldig morsom. Mange skolerevyer mangler ofte humoren og den komiske timingen som får publikum til å smile fra øre til øre, og tidvis gapskratte. Det klarer denne revyen. Gode skuespillere og et slagkraftig manusarbeid sørger for det.

Se stor bildeserie fra premieren her!

Det nevnte dødpunktet, eller kall det svakhetstegnet, kommer først langt ut i andre akt, og det er det Admiral P. som står for (!). For i nummeret der det avsløres at Admiral P. lider av langt framskreden dysleksi, er slett ikke dårlig, det er mest det at de andre numrene er så mye bedre. Skuespiller Fabian Christensen snakker og synger her (litt) for fort for meg. Han ligner Admiralen og utgangspunktet er godt, men gjenkjennelsen og den kule låten (Snakke litt) mistes på veien og gir ikke ønsket resultat – selv om jeg så gjerne vil.

For nivået på første akt var som en lang, lang seiersspurt av Petter Northug: Spennende, kraftfull, frekk, dominerende og full av publikumstekke og vinnerinstinkt. Andre akt starter med en fengende, funky overture og deretter kommer en svært så visuell og lattervekkende sketsj med smådverger som smører ut smørkrisen på herlig vis.

Jeg ramser opp at lyden er bra, lyset fungerer suverent og scenografien er meget god. For hva skal man si? Det er noe helstøpt og gjennomarbeidet over Nissenrevyen 2012, hvilket befester det solide helhetsinntrykket, og som igjen gjør at terningen triller lettbent og villig mot en klar sekser.

Funky kvalitetsmusikk
Revybandet er funky og velspillende. Tangentsjef og orkesterleder Ole Marius Gaasø driver med noe han helt klart behersker til fingerspissene, og de to messingblåserne viser musikalsk nerve på høyt nivå. Guttemusikken (seks mann) har også hentet inn vakre Pernille Øiestad som syngedame. Den tidligere eleven er en gullstrupe, og selv om egne krefter hadde vært ekstra hederlig, løfter Øiestad låter fra blant andre Dolly Parton, Spice Girls og The Jackson Five med en stemme som kler det funky, glade og stilige discoantrekket som er valgt som musikkuttrykk.

Koreografien er god. Enten det, eller så er skuespillerne og ensemblet naturtalenter. Vi sier ja takk til begge deler. Avslutningsnummeret i første akt – om konflikten mellom Israel og Palestina – gjøres med tempo, tilstedeværelse og en dynamikk som skaper en intens energi på scenen. Hele ensemblet gnistrer: Det er våpen, det er terror, det er blikk, det er kraft og konflikt – i tillegg klarer en god tekst og gode sceneaktører å framvise et ironisk skråblikk på situasjonen og servere små glimt av håp i en reelt håpløs og vond konflikt. Bravo!

Les alt om skolerevyene i Oslo her!

Talent i bøttevis
Skuespillerne er gledelig gode. Og gutta er, samlet sett, best: Emil Gystahol med sin Rowan Atkinson-mimikk, Fabian Christensen med særpreget god sangstemme som står utmerket til revyformatet. Helge Hagen Stokke med komediens språk og timing i kroppen og Oddne Lekang Hølaas med sjarm og utstråling. Av jentene er det utvilsomt Oda Djuplasti som utmerker seg mest. For et talent! I sketsjene som Bunnpris-jenta gjør hun maksimalt ut av rollen og teksten med sitt fintfølende skuespill og gøyale mimikk.

Å plukke ut de beste av revyens numre er i skrivende stund en utfordring - de kommer nemlig som perler på en snor: Drikkelek med landets partiledere, avansert kildesortering med søsken- og ekteparet (!)  Bodil og Magne Hammersborg, heftig luftband i Norske Talenter og ubetalelig innblikk på settet til Frognergirls på TV3, er bare et førsthånds utvalg av godbitene.

Jeg hadde på forhånd trodd at livet i avisredaksjonen «Tabloitiden» skulle ha en mer framtredende rolle, men med effektfull film og foto og beskrivende avisartikler med fengende titler etter hvert nummer, er den røde tråden mer enn greit å holde tak i. Dessuten får vi revyanmeldere både pass påskrevet og på pukkelen i en finfin, kjærlig og harselerende sketsj. Revynumrene med aktuelle tema spilles ut med liv og lyst, rett og tett foran et takknemlig og imponert publikum i den intime salen på Frogner.

Nå var det riktignok trampeklapp allerede før start, men det er jo et sjarmerende trekk ved skolerevy. Det er lov å heie, og Nissenrevyen er det vel verdt å heie på. De går for gull, og jeg ser slett ikke bort fra at de lykkes. Jeg gir trampeklapp og seks øyne på terningen. Vel blåst og herlig tabloid – helt i tiden og veldig morsomt.

Se stor bildeserie fra premieren på «Tabloitiden»

Les alt om skolerevyene i Oslo her!

HVA MENER DU? Skriv din egen anmeldelse og gi stjerner i feltet nedenfor!

___________________________________________________________________________________________________________

Les hva skjeriOslos teaterekspert Magnus Tjørrefjord mener om Nissenrevyen 2012:

Nissenrevyen tar opp gode temaer som alle kan kjenne seg igjen i og klarer å bake alt inn i konseptet, samtidig som det blir presentert på en intelligent og humoristisk måte uten at det går over i klisjé eller blir kleint. Det er imponerende å lage en hysterisk morsom sketsj om den grusomme voldtektsbølgen i Oslo i «Voldtatt på fersken» – cred!

Alle skuespillerne har enorm energi og tilstedeværelse, men noen skuespillere bare «har det»: Oda Djuplasti har et komisk talent og en timing som gjør at alt som kommer ut av munnen hennes blir morsomt. Andre må jobbe mer for det, men lykkes like bra, som Fabian Christensen.

Noen jobber nesten litt for hardt. Emil Gystaol er absolutt et skuespillertalent, men han har noen ganger så mye overdrevet mimikk at man til slutt ikke vet helt hva han mener.

I «vanlig» teater heter det at man ikke skal demonstrere for da blir det ikke troverdig og publikum slutter å bry seg. Revy er en annen sjanger der man skal spille virkelighetens intensjoner, taktikker og følelser ti ganger større. Allikevel må det være en sannhet i det, ellers bryr vi oss ikke og det blir heller ikke alltid morsomt. Denne balansegangen klarer Oda og Fabian. Helge Hagen Stokke må forresten også nevnes som et komisk talent på samme nivå.

Instruktørene har kjørt en god og stram regi og tenkt nøye igjennom oppbyggingen av revyen. De beste numrene er i begynnelsen og mot slutten av hver akt. Det er noen små svakheter, men de er strategisk nok plassert i midten av aktene slik at man glemmer det når man tenker på helhetsinntrykket, for det er bra!

«Politiet treigere enn noensinne» er et eksempel på en sketsj som ikke bare er morsom, men også intelligent lagt opp. Den går over tre deler og har nesten en Aristotelisk dramaturgi (i den grad det er mulig for en revysketsj) som bygger seg opp mot et klimaks og vendepunkt med en morsom avslutning.

Forresten, hvorfor i all verden står sangeren – Pernille Øiestad – i halvmørket under hele forestillingen? En revy med så mye fantastisk lyssetting burde klare å sette en spot på henne når hun sang. Uansett, dette er show på profesjonelt nivå, en fryd for både øyet og lattermusklene!

LES ALLE REVYKOMMENTARENE TIL MAGNUS KJØRREFJORD HER

LES ALT OM SKOLEREVYENE I OSLO HER