HOVSETER: Steinerrevyen "Eurytmiks - zweitausendzwölf" innleder årets rush av skolerevyer - og konseptet virker lovende. Tittelen gjenspeiler skolens egen pedagogikk, og selvironi er bra, særlig når det kommer til revy.

For, basert på faget Eurytmi, en bevegelseskunst initiert av selveste Rudolf Steiner - har Steinerskolen på Hovseter snekret sammen en revy om en verdens undergang som er nært forestående. Det starter med at en karismatisk sektleder ved navn Güllensvans (kjekt tolket av Rein Kjelkenes) messer til sine kvinnelige tilhengere om dommedag - kledd i morsom norsk-tysk språkdrakt og pelsvest - samtidig som han leter etter en løsning for å unngå katastrofen. Eller?

Les skjeriOslos revyekspert Magnus Kjørrefjords kommentar til Steinerrevyen her.

Viser oppjazzet energi

I innledningen snakker fortellerstemmen om skjønnhet, rytme, hemmeligheter og den saliggjørende og reddende «frie eurytmi». Men jeg får ikke helt tak i historien, og revynumrene vi får servert i Flyveien 2 oppleves flyktige, poengløse og usammenhengende. Den røde tråden er vanskelig å få øye på. Det er en hard tilbakemelding, men slik må det beskrives.

En nesten fullsatt sal, et innbydende amfi og en romslig scene, gir en fin ramme for revystarten. Bandet har solbriller på og innehar en oppjazzet «City-Cool» stil. Skuespillerne har god energi og skjuler eventuelle premierenerver godt. Men i en revy er det mange ting som skal klaffe: Både lyd og lys har således en del å gå på her. Lydbildet gjør det til tider svært vanskelig å få med seg hva som sies og synges. Lyssettingen kunne også med fordel fått scenens aktører til å tre fram i, ja nettopp, et klarere lys. Særlig havner sektleder Güllensvans i et ufokusert skygge – og det midt i sine mest markante opptredener. Dette kan rettes på. Lyden også, vil jeg tro.

SE BILDESERIE FRA STEINERREVYEN HER!

Kong Harald er konge

Gjennom revyen får vi blant annet oppleve numre om smørkrise med sexvri, lesbisk kjærlighet på et offentlig toalett, kong Harald «alene hjemme», rullestolbrukere i en rar Chris Medina/Stephen Hawking kombinasjon, Karius og Baktus med penisfrykt, DJ-krangling iført motorsykkelhjelm og da denne sektlederen og hans tilhengere i ulike sekvenser på vei mot dommedag eller redning. Mest morsomt er det å se kong Harald (herlig spilt av Greta Honeyman-Novotny), som alene hjemme, i ren tenåringsiver, dagdrømmer om alle de sprø greiene han har lyst til å gjøre når dronning Sonja er borte, hvilket blant annet innebærer å lage tv-programmet «Senkveld med Thomas og kong Harald».

God er også Madeleine Keenan Steffens i numrene hun fronter, særlig som indignert jente på sparkesykkel. Musikk er viktig og bandet spiller bra, de. Det er kult med saksofon. og jeg merker meg også at de to gutta på tangentinstrumenter spiller med god følelse. Låter som Donkeyboys «Ambitions», Britney Spears «Toxic» og Beatles’ «Let it Be» blir fengende framført, men vokalen mangler trøkk og spenst.

Les alt om skolerevyene i Oslo 2012 her!

Mangler poenger

I og med at scenografien er såpass nedstrippet og enkel, på en stor scene, kunne bandet ha fått en mer framtredende plassering. Jeg savner også en mer fargerik scenografi med flere elementer. Den valgte «Black-Box-stilen» tapper scenen for energi i mangel av iøynefallende detaljer eller elementer. Kostymene er også ganske enkle og minimalistiske, noe som fungerer bra. Den største fingeren må nok settes på tekstene og på regien. Revynumrene mangler dessverre trøkk og gode poenger, noe et mer grundig manusarbeid og en tettere og mer kreativ regi kunne gitt.

Jeg hadde vel alt i alt forventet mer fra Steinerelevene og deres gode hjelpere. Andre akt var bedre enn første, og godt var det da også at sektleder Güllensvans viste seg å være en bløff og at dommedag ble utsatt ett års tid.

---

Les hva skjeriOslos teaterekspert Magnus Kjørrefjord mener om Steinerrevyen 2012:

Revy dreier seg om å ta den helt ut. Ikke være for selvhøytidelig, men leke på scenen. Tanken rundt sketsjene i Steinerrevyen er morsomme, men de ender uten noe særlig poeng. Sketsjene må ha et mål: «Hvor vil vi?» «Hva vil vi si med dette?».

Steinerskolene er kjent for en mer dramapedagogisk undervisning enn de fleste andre skoler. Jeg forventet derfor å se at skuespillerne virkelig tok scenen, men isteden er de ofte låst fast i posisjoner. Dette er synd da selve scenerommet er flott og perfekt for revy. Instruktørene burde ha tatt mer grep og funnet det unike ved hver skuespiller og fått dem til å gi dette på scenen. Da kunne vi sett karakterer skuespillerne kanskje ikke visste at bodde i dem. Da hadde det blitt morsommere. Greta Honeyman-Novotny gjør dette best av skuespillerne da hun spiller kong Harald. Det er en tydelig karakter som det er morsomt å følge med på. Hadde sketsjen hatt et solid sluttpoeng, hadde den vært topp.

Høyere tempo hadde også hjulpet revyen. Det er for mange pauser – stille øyeblikk på scenen der det ikke skjer noenting. Dette enten fordi man venter på at en skuespiller skal komme ut på scenen (med hjelp fra kostymegruppa, kan man skifte fra ett antrekk til et helt annet på fem sekunder!), eller fordi dialogen i sketsjene går for sakte. Komisk timing i revysammenheng er viktig. Man kan tillate seg «pustepauser» i en dialog/monolog i en revy hvis den fylles med noe, for eksempel et blikk eller at skuespilleren tenker – i karakter – på noe.

Madeleine Keenan Steffens klarte dette i «vindusvisker-monologen» i andre akt. Hun snakker direkte til publikum og ansiktsuttrykket viser at hun venter på at en i salen skal si hvem det var som sprutet vindusspylervæske på henne. Vi ler. Men instruktørene kunne godt gitt henne mer å gjøre, i tillegg til et sterkere sluttpoeng.

Kaja Meløy Hoff og Rein Kjelkenes har fin energi på scenen og er skuespillere vi legger merke til. Rein er den som tar scenen best og bruker rommet. Et gryende skuespillertalent som spiller tydelige rollekarakterer på en underspilt, lett og leken måte. Han synger for øvrig også godt. Det er også fint å høre Madeleine synge «Si Meg» (en versjon av Gabrielles landeplage «Ring meg»), men dette er et nummer der instruktørene burde skapt mer liv på scenen. Sangen er fengende, men det skjer ingenting på scenen og dermed blir ikke publikum engasjert. Slike ting er det instruktørens oppgave å se – og forandre på. 

LES ALLE REVYKOMMENTARENE TIL MAGNUS KJØRREFJORD HER

LES ALT OM SKOLEREVYENE I OSLO HER

HVA MENER DU? Skriv din egen anmeldelse og gi stjerner i feltet nedenfor!